Kampen om Judea og Samaria

Mars 2011

Alle vestlige medier bruker betegnelsen ”Vestbredden” på det som for jødene er Judea og Samaria. Vestbredden betyr et landområde som ligger vest for Jordan og som tidligere var en del av det hashemittiske kongedømmet Jordan.
Vestbredden er om lag 5800 kvadratkilometer stort og på dette området bor det om lag 2,5 millioner palestinere og andre arabisktalende mennesker.
Den jødiske befolkningen som bor i Judea og Samaria har nå kommet opp i 380.000. I tillegg til disse bor der om lag 300 000 jøder i den delen av Jerusalem som tidligere var under Jordansk herredømme. Til sammen blir det ca. 680 000 jøder i disse områdene. På bakgrunn av statistikker fra tidligere, vet man at befolkningstilveksten av jøder i Judea og Samaria er på 6 % årlig. Det er utenkelig at en hvilken som helst israelsk regjering ville gå med på å forflytte jødene i Judea og Samaria og slik overlate store landområder til palestinerne. Hvor skulle de for eksempel gjøre av seg i Israel?

Besjelet av pionerånd
Bosettingene på Vestbredden er besjelet av jødisk pionerånd. De tror at hele landet er deres og gitt dem av Israels Gud. Det første en gruppe bosettere gjør når de kommer til et nytt område i Judea og Samaria, er å bygge en synagoge hvor de oppbevarer Toraen. Disse menneskene har en glødende tro på seg selv og regner med at det de gjør er i henhold til Guds vilje. I det øyeblikket de blir ti personer i gruppen, har de ifølge Israels lov, krav på beskyttelse og IDF sender tre eller fire soldater for å våke over dem – med skarpladde våpen.
Flere ganger har staten forsøkt å flytte på disse settlerne. Det har skapt sterke reaksjoner og gjort regjeringen svært upopulær. Mange voldsepisoder har funnet sted og nybyggere har blitt skadet, likeså soldater og politifolk.
Settlerne i Judea og Samaria er allerede en maktfaktor som også den Israelske regjeringen må regne med når de skal forhandle med palestinerne. Jeg tror at etter hvert som deres antall vokser, blir det stadig vanskeligere å stoppe byggevirksomheten i territoriene eller gjøre avtaler om forflytning av settlerne.

Hva med palestinerne?
De palestinske selvstyremyndighetene drives av et sterkt ønske om en egen palestinsk stat. Den skal ligge på Vestbredden. I 1992 møttes Ytzak Rabin og Yassir Arafat på Camp David, USA og var nære på å undertegne en fredsavtale. I henhold til avtaleutkastet skulle palestinerne få 95 % av Vestbredden som egen stat og halve Jerusalem som hovedstad. Yassir Arafat forkastet avtalen og det ble ingen fred. Den gangen bodde det 8000 jøder på Vestbredden. I dag bor der 300 000 i de samme områdene. Det er nærliggende å si at ”toget har kjørt”.
Diskusjonen om palestinerne bølger frem og tilbake. Det ser ut til at verdenssamfunnet har trykket dem til sitt bryst. Fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne har pågått i 20 år, uten å ha kommet frem til noe som helst resultat. Hvem som har skylden for dette beror på hvilket ståsted man har. De som støtter palestinerne vil hevde at Israel ikke har vist vilje til kompromiss. Men vi er sikre på at Israel flere ganger har gått den ekstra milen og strukket seg svært langt i forsøkene på å oppnå en avtale med PA. Men alle forsøk har strandet på palestinernes uvilje til å anerkjenne Israels land som jødenes hjemland. De har også fremmet helt uakseptable krav som for eksempel at alle palestinske flyktninger skal få vende hjem til Israel.
Hele tiden snakkes det om det palestinske folket og deres land. Men faktum er at palestinerne aldri har vært et eget folk og har aldri hatt sitt eget land i Midtøsten. Denne sannheten er svært vanskelig å anerkjenne så verden og mediene fortsetter å snakke om ”det palestinske folket og Palestina”.

Egen palestinsk stat i 2011?
Hvis nå dette er sant, at palestinerne ikke er et folk, at de aldri har hatt sitt eget land, eller bodd innenfor faste grenser, aldri tidligere har hatt en folkevalgt regjering, så er ikke jødenes nybyggervirksomhet og deres bosettinger på ”okkupert land”. Vestbredden ble annektert av Jordan i 1950. Bare Storbritannia, Irak og Pakistan anerkjente denne anneksjonen, men verdenssamfunnet for øvrig gjorde det ikke.
Israel er meget skuffet over palestinerne som bruker all sin kraft på å sverte Israel. Den israelske regjeringen forstår at en ikke kan stole på de palestinske selvstyremyndighetene og gjør ikke særlige anstrengelser for å få fredssamtalene på skinner igjen. Det nye palestinske sporet er simpelthen å la samtalene med Israel ligge på is og heller prøve å oppnå en ensidig ankerkjennelse fra FN og verdenssamfunnet som selvstendig stat. Dette uten en bindende avtale med Israel. Flere land i Latin-Amerika (Brasil, Venezuela, Argentina, Ecuador m. fl.) har gitt sin tilsutning til ideen og allerede tilkjennegitt at de vil godkjenne den nye palestinske staten når PA endelig erklærer sin selvstendighet i ”eget land”. Men det kommer ikke til å fungere og det blir ikke noen palestinsk stat med det første.

På besøk hos den Arabiske Liga
Det meldes at representanter for PA (de palestinske selvstyremyndighetene) møtte opp på den Arabiske Ligas økonomimøte i Sharm El Sheikh i Egypt i januar 2011 for å be om finansiell støtte til sine planer om egen stat. De ba om 150 millioner USD til utvikling av turismen og 200 mill. USD for å utvikle sitt eget banksystem. Men den Arabiske Liga var ikke interessert i å støtte de palestinske selvstyremyndighetene og de gikk derfra uten en cent. Vi regner likevel med at flere vestlige land står klare til å støtte økonomisk om det blir nødvendig, deriblant Norge.
De arabiske nasjonene i Midtøsten frykter de samme opptøyer som rammet Tunisia i januar 2011. På ligaens møte ble det gitt uttrykk for at flere arabiske land som ligger nede i fattigdom og arbeidsløshet, kan oppleve nettopp slike sosiale sjokk som Tunisia.

Israel – en helt annen verden
Israel på sin side opplever fremgang og demokrati. Den økonomiske veksten har vært sterk. Teknologisk ligger Israel langt fremme og verdens nasjoner ser til israelske løsninger på mange av jordens mer alvorlige problemer. Det er seks nasjoner i verden som har satellitter i verdensrommet, Israel er en av disse og med de mest avanserte satellittene.
Det Israelske vanningssystemet for jordbruket er sterkt etterspurt i vannfattige land og Israel selger dette produktet med god fortjeneste.
Stormakten Russland kjøper ubemannede fly fra Israel, såkalte UAV og har i tillegg kastet sine øyne på det største og mest avanserte av disse flyene kalt Eitan eller Heron, som er verdens største ubemannede fly, stort som en Boeing 737.
Turismen tar seg opp og var i 2010 det beste året noen sinne. De arabiske nasjonene seg med misunnelse på hva jødene får til, men våger ikke å nærme seg Israel av frykt for represalier fra de andre arabiske statene. Parolen om ”ingen forbindelser med Israel” gjelder fortsatt og det gjør at de arabiske nabostatene ikke får del i utviklingen.

Settlerbevegelsen
Gjennom den utviklingen som nå skjer i Judea og Samaria med all nybygging av flere jødiske bosettinger i stadig flere områder, vokser det frem en nasjonal jødisk bevegelse av mennesker som anser landet Israel som jødenes gamle land. Denne bevegelsen av settlere organiserer seg og blir mange og kommer til å sette dagsorden i eventuelle fredsforhandlinger den israelske regjeringen skal ha med palestinere.
En ting kan vi være helt sikker på: De vil ikke frivillig gi fra seg sine områder og sine hjem. De kommer til å kjempe for det de anser for sitt og kommer til å vinne frem og seire.

Torolf Karlsen
 

USA – Israel og Bosettingspolitikken

8. september 2009

Israel trenger plass og boliger til sin stadig voksende populasjon. Mange av de jødiske byene som etter hvert har kommet opp på den Vestbredden har begynt som små nybyggerkolonier. I dag finner vi store byer som Maale Adumim med sine 25 000 innbyggere som ligger på et høydedrag ikke langt fra Jerusalem. En annen slik by er Ariel hvor De norske pinsevenners arbeid i Israel har hatt en representant Anita Hauge.

Motstand
Men bosettingspolitikken har stor motstand i land utenfor Israel. Og selvsagt enda større motstand fra palestinernes side. Palestinernes president Mahmoud Abbas har sagt at det ikke vil bli forhandlinger med Israel før all bosetting på såkalt ”okkupert område” stopper helt. Dette gjelder også israelsk bosetting og kjøp av land i den gamle delen av Jerusalem.

USA blander seg inn
Israels nærmeste allierte er USA. I den forrige presentens periode gav George Bush Israel frie hender når deg gjaldt bosettingen. Han la ikke noe press på Israel for å stanse bosetting og nybyggervirksomhet i Judea og Samaria (Vestbredden). Men den nye presidenten, Barack Obama har fra første stund gjort det klart at bosettingen i disse områdene må stanses helt. Det samme gjelder nye planer for kjøp av land og bygging av israelske boliger i den arabiske delen av Jerusalem.

EU fremsetter krav
Det samme kravet kommer fra EU og som talsmann for dette kravet finner vi Frankrikes president Sarkozy. Alle ser det slik at Judea og Samaria tilhører palestinerne og når Israel bosetter seg og begynner utbygging av husprosjekter, er dette på okkupert mark. Vesten er interessert i å få i stand en fred i Midt-Østen og er villig til å gå langt for å minske spenningen i området. De ser en mulig storkonflikt mellom Israel og Iran som en alvorlig trussel også for Europa. Dette spesielt dersom det lykkes Iran å lage atombomber som de plasserer på sine nå langtrekkende ballistiske missiler.

Storkonflikt truer
Det kan bli en storkonflikt hvor Israel kan bli angrepet fra tre sider:

	Fra Libanon hvor Hizbullah har tusenvis av raketter innrettet mot Israel, og
	Syria som kan angripe og igjen prøve å trenge seg inn i Golan og
	Iran som forsyner sine venner med alt utstyr til krig og ødeleggelse mot Israel.

En slik konflikt vil trekke andre land inn ettersom både vesten og Russland og Amerika har vist hvem de støtter i regionen.

Netanyahu i regjering
Men det er ikke bare USA som har fått en ny leder. Det samme har også Israel. Han heter Benyamin Netanyahu. Han leder en koalisjonsregjering i Israel som består av flere partier. Det er Beitenu Israel, Shas (religiøst parti) Arbeiderpartiet og Likud. Utenfor dette står flere andre, det største er Kadima med Tzipi Livni som partiformann.

Hans første utspill
I begynnelsen av sin regjeringsperiode sa Netanyahu klart fra at det ikke ville bli noen forhandlinger med PA (de palestinske selvstyremyndighetene) før de anerkjente Israel og Israels land som et jødisk hjemland og før de avsto fra bruk av vold (intifada). Han gjentok også standpunktet fra alle tidligere israelske regjeringer om at Jerusalem er Israels udelelige hovedstad.

Palestinerne avslår
Disse kravene er fullstendig uakseptable for Abbas og palestinerne. Men det nye var at president Obama la seg på den palestinske linjen. Han ville at Jerusalem skulle deles mellom palestiner/arabere og jøder, altså en delt hovedstad. Han ville at all bosettingen skulle stoppes og all videre planlegging av nybygging på Vestbredden skulle stanse.

Stopp i forhandlingene
Dette førte til at alle forberedelser for fredsamtaler med palestineren stanset helt opp. Utenriksminister Lieberman sa til pressen at han ikke trodde på en fredsavtale med palestinerne før om en 15 års tid. I begynnelsen av sin regjeringsperiode og like etter valgseieren hevdet statsminister Netanyahu at all bosetting på Vestbredden ville fortsette. Da sendte Obama sin spesielle MØ utsending Mitchell til Israel for å drøfte spørsmålet med Netanyahu og hans regjering. Netanyahu reiste så en tur til USA for samtaler med Obama og det er tydelig at de har kommet frem til et kompromiss:

	Bosettingspolitikken som gjelder Jerusalem skal fortsette.
	Nye planer for nyutbygging på Vestbredden (Judea og Samaria) fryses i 9 mnd.
	Påbegynte boligprosjekter fortsetter til fullførelse.

Israels regjering negativ
Netanyahu hevdet på sin side i begynnelsen av sin regjeringsperiode, at Palestinerne ikke ville få sin egen stat. Dette ble hovedsakelig begrunnet med at en palestinsk stat på Vestbredden ville bli et ”Fatahstan” og utgjøre en militær trussel mot Israel. Enda verre ville det bli om dette nye landet bestående av palestinere ble anerkjent som stat og komplisere forholdet til Vesten og USA dersom Israel ble så presset at det måtte velge å gå til åpen krig mot den nye staten – alt for å verne seg selv. Historien fra Gaza ville gjenta seg – bare i hjertet av Israel.

Dystre fremtidsutsikter
Denne tankegangen er absolutt realistisk for Palestinerne nekter fremdeles å anerkjenne staten Israel og har som mål å opprette sin stat i Israel og vil ikke nøye seg med noe annet en grenser tilbake til tiden før 1967. En slik stat vil ikke Israel kunne leve med og det ville bli slutten for staten. Dette ser alle. Et slikt scenario passer for araberne i hele verden men er fullstendig uakseptabelt for Israel.

Netanyahus genistrek
Men presset mot Netanyahu fortsatte og det var vel uunngåelig at et kompromiss ville komme: Han godtok en palestinsk stat dersom forhandlinger førte frem. Er ufravikelig krav er likevel en anerkjennelse av at Israel er en jødisk stat og at palestinerne godtar en stat som er demilitarisert – dvs. en stat som ikke har våpenmakt til å angripe Israel.
For en person som meg tyder dette på at det fremtidige fredsforhandling  - om de i det hele tatt kommer i stand - ikke kan føre til resultater.

Obamas popularitet dalende
Obama fikk det ikke som han ville og USAs prestisje blant jødene har sunket dramatisk. Ferske meningsmålinger viser at bare 4 % av den jødiske befolkningen tror at Obama er god for Israel. I Kongressen i USA er det flere representanter som offentlig går ut og mener at Obama legger utilbørlig press på Israel. Det murrer i rekkene og Obamas tydelige støtter til arabere og muslimer blir ikke godt mottatt i Amerika.

Trist med Amerika nå
For Israel-vennene er det trist å se hvordan USA under den nye administrasjonen, i virkeligheten vender Israel ryggen og ikke lenger støtter opp om Israel som før. Det er også vanskelig å forstå hvordan og hvorfor Netanyahu godtar en slik overstyring av en suveren stats politikk og indre anliggender. Kanskje fordi Amerika fremdeles betyr et visst forsvar og en god garanti for fred med nabolandene. Så lenge USA med sine enorme ressurser står med Israel vil ingen andre fiendtlige makter våge seg på et storangrep.

Israel må stole på seg selv
Til syvende og sist har Israel bare seg selv å stole på. De kan ikke stole på noen annen. De må klare seg selv og gjør det nesten totalt og helt i dag. Men venner er viktig for Israel og det ser ut til at landets regjering er villig til å gå langt for å holde på den vennskap de har.

Ny utvikling i saken
Det forunderlige er at ettersom USA synes å slå inn på en hardere linje ovenfor Israel og legger seg på en konfrontasjonslinje med krav på krav, så finner Israel en ny venn i Andrea Merkel og forbundsrepublikken Tyskland. Merkel har vist seg å være en sann og oppriktig venn av staten Israel og støtter Netanyahu i hans politikk visa a vis palestinerne.
Statsminister Benyamin Netanyahu besøkte Tyskland i slutten av august og hadde med seg minister uten portefølje Yossi Peled. Han uttaler i avisen Ynet News, israels største avis, at det blir ingen stopp i byggeaktiviteten. Han siterer Andrea Merkel som sier: "Jews will continue to live and build in Jerusalem", jøder vil fortsette og bo og bygge i Jerusalem.
Det finns derfor ikke noen avtale om stopp i utbygging av settlementer  etter det minister Peled altså sier. Dette er en helt annen tone enn den vi finner hos amerikanerne.

Vil palestinerne ensidig opprette sin egen stat ved utgangen av 2010?
Palestinernes statsminister Fayad har erklært at den palestinske selvstyremyndigheten vil erklære seg som stat i slutten av 2010. Dette vil skje uavhengig av forhandler med Israel eller ikke.
Da utenriksminister Liebermann ble spurt om dette svarte han at dersom palestinerne setter opp sin egen stat uten godkjenning for Israel, vil det få alvorlige konsekvenser for dem. Han utdypet ikke hva alvoret besto i men vi kan tenke oss at det vil bli store tumulter og militær aktivitet hvor for eksempel hele den palestinske selvstyremyndigheten blir arrestert.

Appendiks
Benyamin Netanyahu vil neste uke godkjenne 2500 boligenheter som er delvis påbegynt i de omstridte områdene, altså Vestbanken. Dette vil komme til å skape et vredesutbrudd i USA og EU. Det vi leser på de israelske nyhetene i nå er at USA har reagert med forferdelse og med sinne og det samme finner vi i EU. Fordømmelsen fra PA er også massiv og det er klart at ved denne godkjenning har statsminister Netanyahu ytterligere komplisert fredsforhandlingene med palestinerne. Men jeg tror dette er et godt kalkulert utspill som bekrefter at Israel ikke er villig til å bli diktert av fremmede makter når det gjelder sin egen sikkerhet. Sakens kjerne er at så lenge de palestinske selvstyremyndighetene ikke vil anerkjenne Israel, er denne israelske regjeringen ikke interessert i å komme inn i forbindlige forhandlinger med dem. Sitasjonen er per i dag helt fastlåst.

Torolf Karlsen
 

---

Israel under Netanyahu og Lieberman

Det blir mer og mer klart at Israel vil fremstå for verden på samme måte som den var under Olmert, Bakar og Livni. Det kommer helt nye politiske signaler fra regjeringen under Netanyahu og Lieberman. Store endringer har allerede blitt gjort kjent og i henhold til de opplysninger som nå kommer frem, kan vi allerede i dag si at det fremstår et nytt og dynamisk Israel med helt andre prinsipper og målsettinger enn det som var under den forrige regjeringen. Når dette kommer på trykk kan det godt være at mye av det nye allerede er blitt godt kjent men jeg tror at vi gjør vel i å ta det inn og forstå at Israel er i ferd med å forandre seg – spesielt i utenrikspolitikken og i sitt forhold til både araberverden og Vesten med USA i spissen.

Fakta om palestinerne
Israel kommer ikke bort fra at det finns et folk tett innpå deres grenser som kalles palestinere. De er i dag et splittet folk ikke bare ideologisk men også geografisk. Det finns i realiteten to presidenter, to styresett, to ideologier, to landområder. Partiene som styrer palestinerne i dag er Fatah og Hamas. De to presidentene er Mahmoud Abbas, president under Fatah og Ismail Haniye under Hamas. Fatah har sine byer på Vestbredden mens Hamas har sine på Gazastripen. Den mest ekstreme gruppen er Hamas som har sterke forbindelser til Iran og Hizbullah i Libanon. De er også i forbindelse med Det muslimske Brorskapet i Egypt og til Al-Qaida. Disse grupperingene med Iran i spissen utgjør i dag den virkelige terrorblokken og har som sitt hovedmål en islamsk verden og Jihad er midlet de vil bruke for å nå dette målet. Disse utgjør den absolutt mest dødelige trusselen mot alle de verdier vi i vesten står for – våre seg kristne eller ikke-kristne. Fatah på sin side er ikke så radikal og ikke så fanatisk som de andre men i bunnen ligger de samme tankene om islams utbredelse i verden og spesielt i Midt-Østen. Det finns to store hindringer for den totale islamiseringen: jødene og de som holder seg til den kristne troen. Derfor kampen mot Israel og kampen mot USA som representerer mer enn noen annen stat kristendommen i Vesten. Dette er realiteter som de politiske lederne i Vesten bør forholde seg til. Men i stedet for å være realister fremstår mange av Vestens ledere som naive, enten det nå er bevisst eller ubevisst. Israel må leve med palestinerne i området og den store kunsten har vært å kunne balansere mellom militært forsvar og fredsforhandlinger. Begge disse elementene har bølget frem og tilbake ettersom situasjoner har oppstått og verdens ledere har blandet seg inn med forslag og meninger som ofte har pekt i alle retninger. En kan trygt si at Israels politikk gjennom tidene ikke har vært helt selvstendig. Den har blitt utformet og tilpasset de varierende omstendigheter og ønsket om å behage Vesten og i særlig grad USA.

Et hovedargument
Hovedargumentet for Israels endrede politikk ovenfor palestinerne er at de siste 40 år med fredsbestrebelser ikke har gitt reelle positive resultater for Israel. Ideen bak politikken ”land for fred” har ikke fungert slik det var tiltenkt. Israel har gitt fra seg landområder men ikke fått fred i bytte. Den nye regjeringen har her vært tydelig og Lieberman har påpekt dette flere ganger ovenfor den nye administrasjonen i USA og likeså for EU. Denne ideen vil ikke fungerer fordi palestinerne ikke vil være fornøyd med en del av landet. De vil ha tilbake alle områdene slik grensen var før 6-dagerskrigen i 1967. Dette er utenkelig for Israels nåværende regjering fordi landet i en slik situasjon ville bli umulig å forsvare. I det såkalte arabiske fredsforslaget utarbeidet av Saudi Arabia, er nettopp dette elementet innbakt. Avigdor Liberman sier rett ut at dette forslaget bærer i seg ”resepten til Israels undergang.”
Det andre er at Israel på sin side må kreve at palestinerne må anerkjenne Israel som en jødisk stat. Igjen har Lieberman gjort det klart at dette er en absolutt nødvendighet før det kan undertegnes en fredsavtale. Han setter ikke dette kravet frem som en nødvendighet før forhandlinger. Israel er villig til å forhandle med en motpart som ikke anerkjenner deres rett til landet, ja endog med en motpart som hater dem, men ingen endelig avtale vil bli undertegnet før motparten (PA) anerkjenner Israel som egen jødisk stat i området.

Amerika og EU
USA har vært en pådriver for fred under flere administrasjoner. Både republikanske og demokratiske presidenter har satt inn masse prestisje i sine bestrebelser på å skaffe fred i Midt-Østen. Men ingen har lykkes. Hvorfor? Lieberman er inne på kjernen i saken når han sier at det skyldes både religion og ideologi. Palestinernes religion er Islam og derfra kommer også deres ideologi. Disse to faktorer kan ikke skilles fra hverandre. De er ett og en muslims ideologi er hans religion. Dette til tross for at Jerusalem ikke er nevnt med ett ord i Koranen. Men det skal mye til før politiske leder er villig til å innrømme at hovedårsaken til ufreden i Midt-Østen og ellers i Europa, skyldes religionen. Det har alltid vært slik og vil fortsatt være det i tiden som kommer. Nå vil USA kreve en tostatsløsning. Israel og palestinerne må kunne leve side om side med hverandre i hver sin stat. Det samme fastholder EU. I samtaler mellom statsledere og ambassadører og i kommunikeer som utveksles, finner man en skjult med tydelig advarsel om endrede holdninger til Israel dersom de ikke vil gå for den samme politikken som regjeringen Olmert representerte: To stater side om side. Regjeringen Netanyahu har i skrivende stund ikke gitt sitt endelige svar på hvilken utenrikspolitisk linje Israel vil følge. Men det er gitt så pass tydelige uttalelser at det allerede nå er klart at endringene vil bli betydelige. Sannsynligvis vil disse endringene føre til endrede forhold til USA først og fremst. Likeså til EU og til araberstatene. Vi må bare håpe at den nye israelske regjeringen har stamina nok til å stå imot presset som kommer. De vil sikkert merke at venner de hadde snur dem ryggen og at de blir mer ensomme enn de har vært i denne verden.

Forberedelser til en ny krig
Israel har levd med krig og rykter om krig i mer enn 60 år. I realiteten har det aldri vært virkelig fred for dette landet. Iran representerer en alvorlig trussel, ikke bare for Israel men også for den vestlige verden. Iran er i ferd med å bli en atommakt og sannsynligheten for at landet om kort tid vil kunne produsere sin første atombombe er absolutt reell. Et slikt våpen i hendene på en president som Mahmoud Ahmedjinedad er alvorlig og kan ikke neglisjeres. Israel har planer klare for hvordan de skal møte atomtrusselen fra Iran og de ruster seg med antiballistiske systemer som Arrow og Iron Doom som er i stand til å skyte ned langtrekkende missiler med atomstridshoder. Mange andre sammenfallende hendelser forteller oss at den den s tore trengsel og trengselstiden for Jakob nærmer seg. Vi vil komme tilbake med flere analyser og oppfordrer alle til å følge med i det som skjer.