Tiberias ved Galileasjøen

Tiberias ligger på vestsiden av Galileasjøen. Byen ble etablert i år 20 etter Kristus til ære for keiser Tiberius. I Israel finns det fire byer som på en særlig måte er kjent som hellige byer for jødedommen. Det er Jerusalem, Hebron, Safed og Tiberias. Derfor er også Tiberias satt spesielt høyt blant jøder i hele verden helt siden det andre århundre. I flere hundre år var Tiberias også den største jødiske byen i Galilea og et politisk og religiøst sentrum for jøder i hele Midtøsten. Det jødiske Sanhedrin (det høye råd) flyttet til Tiberias fra Sepporis i det andre templets periode (fra Serubabel 515 f.Kr til romeren Titus år 70 e.Kr). Jødenes Mishna ble fullført 200 e.Kr i byen Tiberias. Talmud ble fullført år 400 e.Kr.

Bibelske henvisninger
Det finns bare ett skriftsted i NT som sier noen om Tiberias.
-Det kom nå andre båter fra Tiberias og la til nær det stedet der de hadde spist brødet etter Herrens takkebønn. (Joh 6:23)

Det fortelles her at folk fra Tiberias kom over sjøen i båter til stedet hvor Jesus hadde gjort brødunderet. De var hungrige etter det levende Guds ordet og tok gjerne turen over Genesaretsjøen for å høre Jesus. Vi finner ingen henvisninger til Tiberias i GT. Likevel har det bodd mennesker her fra gammel tid og stedet var kjent for sine varme kilder som angivelig hadde legende effekt på kroppen og kunne kurere forskjellige slags sykdommer.

Den jødiske og romerske perioden
Tiberias ble altså grunnlagt som by i år 20 e.Kr av kong Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. Antipas styrte over Galilea og Tiberias ble naturlig hovedsete for hans makt. De jøder som fulgte jødedommen nektet imidlertid å bosette seg i Tiberias. De sto i opposisjon til det hellenistiske levesettet som ble fremelsket av Herodes-dynastiet. Det fantes også mange gravplasser i Tiberias, noe som gjorde at stedet ble regnet for urent etter jødisk tro. Antipas befolket derfor byen med en mengde ikke-jøder som kom fra de omkringliggende områdene. I Tiberias bygget han også et gedigent palass for seg selv. Tiberias’ omdømme ble stadig større slik at Galileasjøen snart ble kjent som Tiberiassjøen. Jødene som holdt seg til loven fortsatte likevel å kalle sjøen med sitt hebraiske navn, Kinneret.

På denne tiden ble byen administrert av et byråd bestående av 600 menn med en komité på 10, en ordning som fortsatte inntil Antipas døde år 44 e.Kr. Da ble byen lagt under romers administrasjon en kort tid inntil Herodes Agrippa II annekterte byen under sitt kongedømme. Agrippas domene hadde Caesarea Filippi som hovedsete.
Under den første jødiske krig (64-70) tok Josefus Flavis kontroll over Tiberias. Han ødela Herodes Antipas’ palass, men forhindret den jødiske hæren å rasere byen fullstendig. Under det jødiske opprøret ble de aller fleste byene i Judea ødelagt av den romerske hæren. Josefus overgav Tiberias til keiser Vespasian som sparte byen fordi innbyggerne fortsatt var lojale mot Rom. Etter Jerusalems fall i år 70 kom det en mengde overlevende fra krigen til Galilea og mange bosatte seg i Tiberias.
Etter det andre og siste store opprøret mot romerne i år 135 under Bar Kochba, da Jerusalem ble fullstendig rasert og alle rester etter det store templet fullstendig fjernet, kom en mengde jøder til Tiberias. Mange av disse var strengt ortodokse og byen ble et viktig hovedsete for jødisk tro og praksis. Tiberias fikk etter hvert 13 synagoger noe som forteller om den stadig voksende jødiske befolkningen i byen og deres åndelige behov.

Middelalderen
Det er umulig å skrive i detaljer alt som hendte med Tiberias fra begynnelsen og til våre dager. Enhver kan selv studere den interessante historien. Tiberias fortsatte å eksistere på tross av mange hendelser som i seg selv var dramatiske nok, men byen levde videre gjennom krig og opprør. Etter det Byzantiske rikets avslutning kom den muslimske perioden i 636. Det muslimske kalifatet bestemte nå at 70 jødiske familier fra Tiberias skulle få bosette seg i Jerusalem. Disse 70 familiene skulle utgjøre en jødisk kjerne i Jerusalem som skulle gjenskape et fullstendig jødisk miljø i byen. Etter dette begynte Tiberias innflytelse å minke men tok seg opp igjen på 800-tallet. Et meget viktig arbeid ble ferdigstilt i Tiberias. I byen vokste det frem en skole, Masoreter, menn som hadde viet sitt liv til å skrive av de hellige jødiske manuskriptene. Den kanskje mest betydningsfulle av disse var Aaron ben Asher. Det var han som overvåket ferdigstillelsen av den fullstendige hebraiske bibelen (GT). Ben Asher hadde en skriftlærd ved navn Salomon. Dette hendte for mer enn 1000 år siden og er det eldste kjente gammeltestamentlige skrift. Navnet på verket er Aleppo Codex (bokform) Det eksakte år er ikke kjent, men det hendte altså i Tiberias i det 10 århundre (901-1000). Det spesielle med denne teksten er at den ble vokalisert. Det var slik at den hebraiske teksten ikke hadde vokaler. Det var derfor svært problematisk å vite nøyaktig hvordan teksten skulle uttales. I denne teksten ble det lagt til små anmerkninger som viste hvordan ordene skulle uttales.

Tiberias i korsfarertiden
Korstogene var en skam for kristendommen, men varte likevel fra 1092-1272. Alle korstogene var antisemittiske og tusener av jøder ble myrdet. Den samme skjebne fikk også alle muslimer som korsfarerne støtte på under sine reiser. Under det første korstoget ble Tiberias okkupert av franske korsfarere. Det skjedde like etter seieren over Jerusalem. Tiberias ble gjort til hovedstad i Galilea. I 1099 ble byen fraflyttet og et nytt Tiberias ble bygget opp igjen litt lenger nord på det sted hvor Tiberias ligger i dag. Rundt Tiberias ble det utkjempet mange kamper mellom korsfarerne og Saladins muslimske krigere og det blei ikke vist noen nåde. En forferdelig tid. Det endte med at Saladin beleiret Tiberias og etter 6 dager falt byen. Andre tempelriddere fra Jerusalem som ville komme Tiberias til unnsetning, ble utradert av Saladin i slaget ved Hattin. Det hendte året 1187.

I det 11. århundre bodde det omkring 50 jødiske familier i Tiberias. Det sies at de beste hebraiske gunntekstene befant seg i Tiberias og byen var preget av fortsatt sterk jødisk fromhet. I 1265 ble endelig korsfarerne fordrevet fra Tiberias av de fremrykkende Mamelukkene som inntok byen og hersket der inntil det Ottomanske riket beseiret hele den gang Palestina i 1516. Det blir ikke plass til å beskrive mer av historien og det som hendte med Tiberias under det Ottomanske riket (1299-1922).

I dag ligger Tiberias fremdeles ved den vakre Galileasjøen og er et yndet sted for alle slags turister. I byen finner man et yrende liv av jøder og arabere og mange andre folkeslag. Vi anbefaler et besøk i Tiberias som er en opplevelse verdt.

Kilde: Wikipedia,
Jewish Virtual Library

toppen
 

Cæsarea Filippi – et sted til ettertanke

Cæsarea Filippi ligger 25 km fra den nordlige enden av Galilea-sjøen og var en gammel romersk by ved den sydvestlige foten av Hermon-fjellet. Vi finner henvisninger til Cæsarea Filippi i Matteus 16:13 og Markus 8:27.

Fra Markus forstår vi at på den tiden var det en landsby eller flere ved Cæsarea Filippi. I det 3 århundre før Kristus ble det bygget et tempel på stedet for guden Pan. Pans skikkelse var halvt menneske og halvt geit. Han var fryktens gud og derav kommer ordet ”panikk”. Dyreoffer til Pan ble kastet inn i grotten tilknyttet templet.
I den hellenistiske og romerske perioden ble også flere andre templer bygd i området, noe som førte til sterk religiøs aktivitet med tusener av mennesker som valfartet til disse hedenske helligdommer. En vet at Herodes den store bygde et tempel der til ære for keiser Augustus som selv betraktet seg som gud. Et annet navn på Cæsarea Filippi er Banias. Vi finner ingen henvisning til Banias i Det gamle Testamentet, men stedet var likevel kjent i GT under navnet Bal-Hermon eller Bal-Gad.

Kildene ved Cæsarea Fillipi
Opp fra grunnen og ut fra fjellet ved Banias strømmer enorme mengder vann fra kilder dypt nede. Disse kildene gjør hele området fruktbart og forsyner elven Jordan med vann året rundt. Det er snøen på Hermon som forsyner disse kildene med vann og gjør Banias så spesielt. Vannet strømmer ut fra grunnen og renner over sinnrikt ordnede terrasser og kanaler nedover fjellet og videre ned i Jordanelven.

Cæsarea Fillipi i Det Nye Testamentet
Det finns ingen klar henvisning til at Jesus kom til byen Cæsarea Filippi, men han besøkte området og steder i nærheten. Cæsarea var ikke langt unna Galilea, Nasaret og Kapernaum. Det var her ved Banias at Peter avla sin store bekjennelse: -Da Jesus var kommet til traktene ved Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. (Matt 16:13-16)
Det ligger en dyp symbolikk i denne beretningen fra NT hvor Jesus blir anerkjent som Guds Sønn midt blant avgudenes tempel. Her hadde denne verdens gud, djevelen, i tusener av slektsledd forført mennesker med sine falske guder. Nå står den sanne Gud og Herre frem og mennesker bekjenner ham. Hendelsen er profetisk og forkynner Jesu seier over alle falske guder og lærer.

Cæsarea Filippi på Jesu tid
Vi legger merke til navnet Filippi i forbindelse med Cæsarea. Det har sin forklaring i at stedet på Jesu tid hadde flotte bygninger oppført av Herodes Fillip som gav byen navnet etter keiser Augustus og seg selv. Herodes Agrippa II, barnebarn etter Herodes den Store, gav byen navnet Neronias etter keiser Nero men da Nero begikk selvmord i Rom, endret han navnet igjen til Banias.
I den store jødiske oppstand mot romerne i 66-70 e.Kr ble Jerusalem og templet ødelagt av Titus og hans armeer. Cæsarea Filippi ble først oppholdssted for senere keiser Vespasian og hans soldater, og ble etter krigen skueplass for store gladiatorspill hvor mange jødiske fanger ble brutalt myrdet til forlystelser for romerne.

Cæsarea Filippi i dag
I dag er Cæsarea Filippi et skattet turistmål og tusener av mennesker har besøkt stedet. Det strømmer friskt vann ut fra de mange kildene i grunnen og stedet virker forfriskende på en sliten turist.
Her får man tid og ro til å tenke på Jesus som Guds sønn og grunnlegger for den kristne kirken i verden. Borte er alle de falske gudene som engang ble tilbedt her. Det samme er alle undertrykkende og brutale regimer som styrte dette stedet. Tilbake står Jesus med sin menighet som fremdeles bekjenner ham og sier: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn!”



 

Gamla – byen på fjellet

Gamla var en gammel jødisk by på Golan. En regner med at det har bodd mennesker her siden den tidlige bronsealder. I tiden etter Alexander den Store, da hans verdensrike ble delt mellom hans fire generaler, ble Gamla bygget om til et fort og tjente som et vern mot fiender i tiden mens Seleukidene regjerte (312 – 63 f.Kr) I tiden under det Hasmoneiske styresett etter Makkabeerkrigene under Alexander Jannaeus (81 f.Kr). Den jødiske historieskriveren Josephus Flavius gjorde Gamla til sin operasjonsbase i kampen mot romerne.

Romerne kommer
I 63 f. Kr kom romerne og keiser Pompeius organiserte Østen. Judea ble lagt inn under romersk herredømme med hovedsete i Syria. Herodes den store og hans sønner regjerte Judea på vegne av den romerske staten. I denne tiden ble Jesus født og begynte sin gjerning som Messias og Herrens tjener i jødeland.

Den store jødiske oppstand
I år 66 begynte den store jødiske oppstand og alle byer og hele Judea var med på dette. Men Rom var for sterk og det jødiske folket var for splittet. I år 70 ble Jerusalem inntatt og templet brent.
Gamla er kalt det annet Masada og kjent i historien for mot og heroisme. I Gamla gjorde jødene sterk motstand før de måtte gi seg for overmakten. Historien forteller at Vespasian angrep byen flere ganger med sine legioner, men ble slått tilbake av jødene som kjempet som løver for sitt liv. Men til slutt brøt de romerske legionærene gjennom muren og nedkjempet den jødiske motstanden.

Byen ligger på et høyt fjell med utsikt over Galileasjøen. Fjelltoppen ser ut som en kamelrygg, derfor navnet Gamla som betyr kamel på arameisk. I dag er byen et viktig historisk sted og et yndet reisemål for turister. Mye mer kunne skrives om Gamla men plassen tillater det ikke.

Byen Asjdod – rik på historie

Det har bodd mennesker i Asjdod siden steinalderen. Stedet er nevnt i kileskrift fra den eldgamle handelsbyen Ugarit i Syria. Ved avslutningen av 1300 f.Kr. ble byen inntatt av et folk fra havet. En tror at dette folket er identisk med de bibelske filistrene som skapte så mye problemer for Israel i GT. Filistrene bodde langs Middelhavet i de fem byene som også er nevnt i Det gamle Testamentet: Askalon, Ekron, Gat, Asjdod og Gaza

Vi vet at i 950 f.Kr. ble Asjdod ødelagt av Farao Siamun som var den 6. farao i det 24. dynastiet i Egypt. Asjdod ble fullstendig rasert, men ble likevel gjenoppbygd i 815 f.Kr. Atter ble det krig og i 715 f.Kr. kom perseren Saron II som igjen raserte byen og bortførte folket til Assyria sammen med alle 10 stammene (Israel). En antar at omkring 27 000 jøder fra Asjdod ble tvunget til å bosette seg i Ekbatan og Susan i det sydvestlige Persia.

Asjdod—herjet av kriger
Byen har blitt rasert og bygd opp igjen mange ganger der den ligger på veien mellom sør og nord. Store hærer har trampet gjennom gatene etter å ha beseiret byen og knust all motstand. Etter at Filistrene for lengst var overvunnet, fortsatte Asjdod å være en by for mange folk og ble også viktig for de ti stammene som til sammen dannet Israel i nord.

Både babylonere og persere har vært i Asjdod og så kom grekerne og Alexander den Store med den hellenistiske kulturen. Ved Alexanders død i 333 f.Kr. ble hans verdensrike delt mellom hans fire generaler. I den hellenske perioden opplevde Asjdod et oppsving og det ble drevet livlig handel med omverden på tross av at byen lå et lite stykke fra havet (ca 6 km).

Hasmoneerne tar makten
Nå kom den hasmoneiske perioden hvor familien Maccabeus kjempet en geriljakrig mot hellenismen og den greske kulturen. Asjdod sto imot denne bølgen av revolusjon og måtte beseires. Det var Jonatan Maccabeus, bror til Judas Maccabeus som seiret over byen i året 147 f. Kr. Da ble templet til ære for guden Dagon rasert. Perioden da hasmoneerne styrte Judea varte i om lag 163 år. Da kom romerne og la Judea under seg og inkluderte jødenes hellige land i provinsen Syria. Herodes den Store ble konge av Roms nåde og den tiden kjenner vi som Det Nye Testamentets tid.

Bibelske referanser
I henhold til Bibelens beretninger ble Asjdod sammen med alle de andre byer og landområder som var under filistrenes styre, innlemmet i kongeriket Israel under kong David. Han slo filistrene fullstendig i løpet av bare tre slag. I henhold til Josvas bok tilhørte området og byen Asjdod Juda stamme (Josv. 15:46). Asjdod er også nevnt i Ap. Gj. 8 som byen evangelisten Filip våknet opp i etter at han ble bortrykket ved Ånden fra Gaza.
-Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Asjdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea. (Apg 8:39-40)

Asjdod var en hedensk og avgudsdyrkende by. Avguden Dagon hadde sitt tempel i Asjdod og det var til dette templet filistrene brakte paktens ark etter at den ble røvet fra Israel. Dagon hadde intet å stille opp med mot Israel Gud, og to ganger fant filistrene at deres gudebilde var falt til jorden for Herrens pakts ark.

Under Nehemias reform
Etter at Israels barn vendte tilbake til Judea, var det mange jøder som tok hedenske kvinner til ekte. Nehemias så dette og forholdet ble gjenstand for hans reformer. Han refset de som hadde gjort dette. Han skriver selv om dette: -På den tiden så jeg også de jøder som hadde tatt asjdodittiske, ammonittiske og moabittiske kvinner til koner. Av deres barn talte halvdelen asjdodittisk eller et av de andre folks språk. De kunne ikke tale jødenes språk. (Neh 13:23-24)

Asjdod i moderne tid
Under Israels uavhengighetskrig i 1948 ble Asjdod besatt av egyptiske styrker og var en tid Egypts nordligste front mot Israel. Israel klarte imidlertid å drive egypterne ut fra Asjdod og slapp noen få bomber over de egyptiske stillingene fra utdaterte fly. Dette var nok til å skremme egypterne som fryktet at jødene ville komme til å omringe byen. Dette skjedde den 29. mai 1948. Størstedelen av den arabiske befolkningen flyktet også sammen med egypterne.

I 1953 kom landmålere og ingeniører til ruinene av det gamle Asjdod. De lette etter et sted hvor de kunne anlegge en ny kraftstasjon i den sydlige delen av Israel. Det ble byggevirksomhet i sanddynene hvor det gamle Asjdod hadde ligget. I 1956 ble utbyggingen godkjent av daværende finansminister Levi Eshkol.

I november 1956 kom de første 22 familiene fra Marokko og bosatte seg i Asjdod og i juli 1956 fikk de selskap av enda en gruppe jødiske immigranter, også fra Marokko. Regjeringen gav dem 24 km2 med land til utvikling av bosettingen og slik begynte utviklingen av den moderne byen Asjdod. En viktig hendelse i det moderne Asjdods historie er utvikling av havnen. Den ble påbegynt i 1963 og ble ferdig i november 1965. Den første båten som anløp den nye havnen var det svenske skipet ”Wiengegad”.

Den store ekspansjonen av Asdod skjedde da tusener av russiske jøder ankom Israel fra 1990 til 2001. I alt 100 000 nye immigranter kom, hvilket er en vekst på 150 %.

Kilde: Wikipedia
Torolf Karlsen

Om oasen ved Ein Gedi

De fleste av oss har hørt om Ein Gedi. Noe har også besøkt stedet og har fantastiske minner derfra. Hva er så Ein Gedi?

Ein Gedi er navnet på en oase med en ferskvannskilde som i uminnelige tider har latt sitt friske vann svale den tørste. (Ein på Hebraisk = kilde). Denne oasen ligger vest for Dødehavet, like i nærheten av klippeborgen Masada og grottene i Qumran hvor dødehavsrullene ble funnet. Stedet er kjent for sine grotter og sin vannkilde og sin rike flora av blomster og dyreliv. Helt siden 1972 har Ein Gedi vært en nasjonalpark som dekker et område på 25 km2 i Judea ørken. Topografien i Ein Gedi nasjonalpark går fra Dødehavsnivået som ligger 418 m under havets overflate til høydedragene i Judea-ørkenen ca. 200 meter over havet.

Nasjonalparken Ein-Gedi
Ein Gedi nasjonalpark inkluderer to elver som får vannet sitt fra to kilder og strømmer frem hele året. Den ene kalles Nachal David (Davids elv) og Nachal Arugot (Arugots elv). Der finns også to andre kilder i nasjonalparken som forsyner oasen med vann. Det er kildene Shulamit og Ein Gedi. Til sammen produserer disse 3 millioner m3 vann i året. Mye av vannet blir brukt til jordbruk og tappes også på vannflasker som selges på det frie markedet. Ein Gedi nasjonalpark er hjem for mange typer fugler, dyr og tropiske planter. Her finner man ørkentreet akasie og poppel, daddelpalmer og den spesielle frukten kalt Sodoma epler som ikke må forveksles med våre epler. I Ein Gedi-reservatet finner man flere typer bukk og antiloper, og en mengde trekkfugler kommer innom reservatet på sine trekk vår og høst.

Ein Gedi i Bibelen
Ein Gedi er nevnt flere ganger i bibelhistorien. For eksempel i Salomos Høysang hvor vi leser: Min elskede er for meg en blomsterklase fra hennabusken i En-Gedis vingårder. Høys 1:14 NB07 Kong David gjemte seg for Saul i noen av grottene ved Ein Gedi: Så dro David opp derfra og holdt seg i fjellborgene ved En-Gedi. 1 Sam 24:1NB 07
Kong Josjafat ble truet av Syria og får beskjed om at fiendehæren alt var kommet til En-Gedi: Folk kom med melding om dette til Josjafat og sa: Det kommer en stor hær mot deg fra den andre siden av havet, fra Syria. De er alt kommet til Haseson-Tamar, det er En-Gedi. 2. Krøn 20:2 NB07
Ein Gedi tilhørte Juda stamme og Josva nevner dette i sin bok: Kirjat-Ba'al, det er Kirjat-Jearim, og Harabba – to byer med tilhørende landsbyer. I ørkenen: Bet-Ha'araba, Middin og Sekaka og Hannibsjan og Ir-Hammelah og En-Gedi – seks byer med tilhørende landsbyer. Jos 15:60-62

Historiske fakta
Ein Gedi har en lang historie og er nevnt i mange gamle historiske kilder. Arkeologien mener at i bronsealderen (4000 før Kristus) ble det reist et tempel ved oasen. Stedet og templet var et kultsted for nomadestammene i regionen. Templet ble bygd på et klippeplatå like ovenfor kildene. Det besto sannsynligvis av flere rom bygd av stein rundt en åpen plass og var omgitt av en mur. Selve helligdommen sto for seg selv og en har funnet rester etter et alter med dyreben og aske som vitner om at det har vært ofret levende dyr der. Bare strukturen er igjen av templet, men vitner likevel om at stedet og oasen har vært kjent og brukt i uminnelige tider.

Landsbyen ved Tel Goren
Den første permanente bosettingen vi kjenner til i dette området, er en landsby bygget på en lav høyde like ved, Tel Goren. Den ble etablert i det 7. århundre før Kristus. Dette lille samfunnet besto av toroms hus bygd tett sammen på terrasser i terrenget. Man har funnet rester av leirekrukker for oppbevaring av vann. På mange av krukkene var det inskripsjoner av navn og også kongelige segl. Forunderlig nok fant arkeologene også en mengde sølvstykker blant ruinene, noe som vitner om økonomisk velstand.

Den persiske perioden
I den persiske perioden i 5.- 4. århundre f.Kr, vokste landsbyen Tel Goren og utvidet seg til større arealer. Det vitner om at flere bosatte seg der. Det ble bygd nye hus på to etasjer og hadde gårdsrom med mur omkring. Tel Goren fortsatte å ha betydning og var et knutepunkt for reisende som kom fra syd til nord i landet.

Tiden mellom de to testamentene
I den Hasmoneiske og Herodianske perioden, ca. 160 f. Kristus til 74 e. Kristus, var Tel Goren en by i utvikling og vekst og var det fortsatt til den store jødiske krig fra 66-70 da romerne ødela templet og Jerusalem. På denne tiden hadde Tel Goren for lengst fått en beskyttende mur rundt seg hvor det kultiverte område lå innenfor murene. Men byen ble ødelagt, som så mange andre byer i Judea i den forferdelige krigen som varte mellom 66 til 70.
I hele denne perioden fra bronsealderen og frem til år 70 var oasen Ein Gedi et kjernepunkt for tusener av mennesker. Vannet som strømmet fra kildene gav liv og næring til alle disse menneskene og var grunnlaget for all denne trivsel.

Ny oppsving
Men Tel Goren skulle reise seg igjen. I den romerske og bysantinske tiden (ca. 200-600) ble oasen en keiserlig plantasje og en fornyelse fant sted som reiste byen til nye høyder. Det er interessant at kirkefaderen Eusebius av Ceasarea (263–339) beskriver i en av sine skrifter at -Ein Gedi har blitt en svært stor jødisk landsby. Jødene bodde altså fremdeles i Tel Goren og opplevde velsignelsene fra oasen der. I denne perioden ble det utviklet et irrigasjonssystem til hager som produserte all slags frukt og grønnsaker og det ble anlagt kunstige vannbassenger til bruk hele året. Det ble også dyrket trær som balsam og myrra og andre eksotiske planter brukt i legemidler og parfyme. For å beskytte denne usedvanlige rikdommen ble det også bygd forsvarsverk og borger. For å ivareta det religiøse livet ble en synagoge bygd hvor jødene kunne samles og lese Toraen. Synagogen brente ned under keiser Justinian i den andre halvdel av 6. århundre.

Mye kunne sies og skrives om dette forunderlige stedet Ein Gedi i Judea ørken. Et sted fylt av bibelsk mystikk og dyp historie, men vår spalteplass er så begrenset så de som vil vite mer kan slå opp i leksika eller finne frem til stedet på Internett.

Torolf Karlsen
Kilder: Wikipedia, Jewish Virtual Library


I 2005 kasten en turist en sigarett fra seg på stedet. Det førte til en brann som ødela 2/3 av parkens vegetasjon. Det er derfor viktig at besøkende opptrer med største varsomhet slik at utallige turister og jøder kan oppleve Ein Gedi i lang tid fremover.


 

NEGEV – EN ØRKEN SOM BLOMSTER

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjertet og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det. Jes 41:19-20

En annerledes ørken
Negev kan ikke enkelt sammenlignes med andre ørkenstrøk vi kjenner igjen fra geografitimene. I Negev finner du ikke de typiske gule sanddynene hvor sanden beveges fra sted til sted av glovarme ørkenstormer. Negev er annerledes og består av jord blandet med stein omkranset av klippeformasjoner. Varmen er intens i Negev, men det finns også vannkilder med små fosser og vakre landskap med fjell med huler, grotter og utdødde vulkaner. I Negev finner du arkeologiske perler, byer og samfunn av mennesker som til daglig er opptatt med å leve sitt liv i dette helt spesielle området av Israel.
I dag kan du kjøre milevis gjennom Negev og likevel oppdage at her finns mennesker og dyr og plantasjer med dadler og andre typer frukter. Negev lever og produserer liv for tusener av mennesker. I Negev ligger mye av Israels historie, noe under og noe over det tørre jordsmonnet. Det er typisk at Ben Gurion sa: ”Det er i Negev at Israels evne til nyskapning og pionervirke skal testes.”

Ben Gurion og Negev
I 1947 og 1948 da FN debatterte hvor grensene skulle gå mellom den jødiske og arabiske del av den gang Palestina, insisterte Ben Gurion at Negev måtte bli en del av den nye jødiske staten. Negev var på den tiden omtrent totalt ubebodd og mange trodde at ikke noe kunne gro der. Men Ben Gurion så at i Negev ville det være muligheter for Israel. Jøder kunne bosette seg der og få ørkenen til å blomstre. Han så også at Negev hadde vekstpotensial som var nødvendig for Israel med tanke på fremtidig befolkningstilvekst når tusener av jøder kom fra hele verden til den nye staten i Midt-Østen. Etter mer en 60 år ser vi nå at den gamle høvdingen hadde rett.

Store planer for Negev
Negev dekker omtrent halvparten av Israels totale landareal og grenser opp til Jordan og Egypt. Den sydligste delen av dette området når helt ned til Rødehavet og byen Eilat. Negev er ikke en del av de omdiskuterte konfliktområdene slik som f. eks. Judea og Samaria – sett med internasjonale øyne. Hovedveien til Eilat går gjennom Negev og store vannledninger ligger nedgravd i grunnen og fører vann fra Genesaret til Eilat. Fra Eilat og havnen der føres også olje i store rørledninger nedgravd i grunnen. Hele veien nedover eller oppover til og fra Eilat, kan man se små stasjoner for disse rørsystemene som stikker opp over sanden. Fra 400 meter under havnivå ved Dødehavet til Eilat stiger man langsomt oppover, en fascinerende reise som bare må oppleves. Det foreligger planer om enda en stor rørledning fra Eilat og Rødehavet som skal føre saltvann til Dødehavet for å forhindre ytterligere uttørring. Foreløpig ligger dette gigantprosjektet på is av mangel på finansiering. Jordan har også planer om det samme og det blir spennende å se hvem som først kommer i gang.

Negev og beduinene
Selv om Ben Gurion og alle andre senere statsledere i Israel har understreket viktigheten av å bosette seg i området, har det aldri blitt virkelig fart i bosettingen av Negev. Inntil i dag er Negev tynt befolket bortsett fra de fastboende beduinene som i århundrer har hatt området som sitt kjerneområde. Beduinene har nå stort sett gitt opp sitt omflakkende liv og bosatt seg permanent. Folket er alltid gjestfrie og om man får anledning til et besøk, blir man traktert med geitost og dadler med sterk te. Den gamle levemåten blir fremdeles opprettholdt med flokker av geiter og sauer i alle beduiners hjem.

Negevs geografi
Inngangsporten til Negev er byen Bersheba. På Abramahs tid var stedet der han kunne vanne flokken sin mens i dag er Bersheba en moderne by på langt over 130 000 mennesker. Lenger syd finner vi Kibbutz Sde Boker hvor Ben Gurion bodde på sine gamle dager. I dag er huset hans gjort om til et museum dedikert til hans ettermæle. Den sentrale delen av Negev kalles Makhtesh Ramon og blir vanligvis referert til som et krater, men er i virkeligheten en dal omkranset av bratte klippevegger. I dette landskapet finner vi ruinene av gamle byer etter nabateerne.

Byen Avdat
I den østlige delen av Negev ligger to av områdets større byer. Den første er Arad, en by i utvikling som også tjener som stoppested for besøkende til Dødehavet og Masada. Byen Arad er populær på grunn av sin tørre, rene luft som er helsebot for mennesker med astma og allergier. Lenger syd, på veien mot Eilat, ligger Dimona, grunnlagt i 1950-årene for å ta imot jødiske immigranter. Byen ble den gang ansett fro å ligge alt for langt borte fra det sentrale liv i Israel og samtidig upraktisk for en større bosetting enn 20 000 mennesker. I dag er byen kanskje mest kjent som stedet for Israels eneste atomreaktor og hvor en mener Israel også utviklet sine atomvåpen. Like bak Dimona finner vi Mamshit, en av de best bevarte byene hvor det gamle folket nabateerne bodde i sin tid og som var den siste av i alt fem byer på veien fra deres hovedstad Petra ned til middelhavskysten. I løpet av flere hundre år utviklet nabateerne seg fra å være et nomadefolk til å bli fastboende bønder som på en fremragende måte klarte å utnytte de små vannresursene Negev hadde til seg selv og sin buskap og sine marker. Mamshit ble annektert av Romerne i 106 f. Kristus og byen ble deretter kjent som Memphis. Byen utviklet seg i flere hundre år, men ble forlatt etter islams invasjon av det hellige land i 636.

Store ressurser
Veien til Eilat går gjennom Negev, en strekning på 160 km. Langs veien får en se små gårdsbruk og to kibbutzer. I en av disse ved navn Yotvakibbutz produseres det melk i store mengder som leveres til hele Israel. I denne kibbutzen tar de også imot besøkende.
Men historien om Negev er ennå ikke slutt. Skriften sier at ørkenen skal blomstre som en lilje og at dyrelivet igjen skal ta seg opp her. Under det tørre jordlaget og dypt nede i undergrunnen finnes der enormt store vannreserver. Det er vann som gjennom tusener av år har seget ned til fjellmassivet under Negev og som har ligget der for å bli utnyttet i denne tid. Vannet er søtt, men ikke brukbart for mennesker før det blir behandlet. Men det er godt for jordbruk. Tenk hvilke muligheter dette kan bli for jøder i det hellige land. Vi har fortsatt tro for at Israels land er Guds land for sitt folk og at Herren har sørget for at alt de trenger for å overleve der finns der.

Negev og Bibelen
I henhold til Bibelen forstår vi at den nordlige delen ble befolket av Juda stamme mens den sydlige delen tilfalt Simeon.

Nabateerne
I det fjerde århundre finner vi nabateerne som kommer fra Moab (nå Jordan) og bosetter seg i Negev hvor de utvikler et sinnrikt vanningssystem som gjør at de kan bygge fem byer i ørkenen: Avdat, Mamshit, Shivta, al-Khalsa og Nitzana. Nabateerne ble velstående og kontrollerte handelsveien mellom hovedstaden Petra og handelssenter i Gaza ved Middelhavet. Nabateernes tid i Negev opphørte da romerne annekterte deres land i år 106 f. Kristus.

Kilde: Jewish Virtual Library
Research: Torolf Karlsen


 

GENESARET – MIDT-ØSTENS STØRSTE FERSKVANNSKILDE

Vann er avgjørende for liv og Genesaret er livsviktig for alle mennesker i Israel. Det finnes ikke andre store åpne ferskvannskilder i Midt-Østen og staten Israel kan prise seg lykkelig over at Skaperen lot en slik velsignelse bli en realitet i landet han lovte Abraham og hans slekt.

Rift Valley – jordens lengste dal
Denne 6000 km lange dalformasjonen har blitt skapt ved at jordskorpen delte seg. En regner med at denne sprekken går helt fra Libanon i nord til Mosambique i sør. Rift Valley er en gigantisk dal med bredde fra 30 til 100 km. Denne geologiske og helt spesielle formasjon er så stor at den kan sees fra månen. I begynnelsen av dalformasjonen i nord finner vi kjente steder i Israel som Huleh-dalen og Galileasjøen og fortsetter sydover gjennom Jordandalen og Dødehavet. Videre fra Dødehavet går sprekken gjennom Wadi Arabah som munner ut ved Akababukten i Rødehavet som er en fortsettelse av den nordlige delen av Rift Valley.

Fakta om Kinneret
På hebraisk heter Genesaretsjøen Kinneret. Sjøen er 53 km i omkrets, 21 km lang og 13 km bred og dekker 166 km2 og maks dybde er ca. 50 m, alt beroende på vannstanden. En ting ligger fast: Kinneret er verdens dypest beliggende innsjø og ligger på 209-211 m. under havnivået. Kinneret inneholder 4 milliarder kubikkmeter vann (4,000,000,000 m3).
Denne enorme forsenkningen i landskapet oppsto da enorme krefter i jordskorpen delte den afrikanske jordplaten fra den arabiske for ca. 35 millioner år siden (?) I Israel finner vi tre innsjøer i denne forsenkningen: Huleh-sjøen, Kinneret og Dødehavet. I uminnelige tider har det vært drevet fiske i sjøen. Vi minnes fortellingene fra Bibelen om Peter og hans venner som var fiskere, men møtte Jesus og fikk et høyere kall.

Kinnerets kilder
Tilførsel til sjøen kommer fra flere underjordiske (og varme) kilder i bunnen av sjøen, men også fra kilder langs sjøens bredder. Mest kommer fra elven Jordan som strømmer inn i den nordlige delen og renner ut i den sydlige delen. Ikke alt vannet som strømmer inn i sjøen er ferskvann. Noe er også brakkvann eller inneholder saltstoffer hvilket gjør at sjøen står i fare for å bli ubrukelig til menneskeformål. I tider med lite nedbør og lav vannføring i Jordan, fortsetter brakk- og saltholdig vann å strømme inn i Kinneret med samme styrke. Det finns derfor en kritisk grense for lav vannstand i sjøen, og når denne grensen er nådd trår alvorlige sparetiltak i gang. Slik er det at vannstanden varierer og forandrer seg i henhold til tider med regn og tider med tørke. I tidligere tider strømmet det også inn vann fra elven Yarmuk, men sedimenter i elven førte med seg blokkerte denne inngangen og Yarmuk renner nå videre nedover Jordandalen uten å gå veien om Kinneret. Myndighetene leder mye av det ubrukelige og saltholdige vannet utenom Kinneret. Dette gjelder slike kilder som ligger åpent i dag. Det som kommer ut i sjøen under sjøens overfate kan man ikke gjøre noe med.

Landet rundt Galileasjøen
Området rundt Kinneret kalles Galilea og er et av de vakreste områder i Israel. Området deles i dag inn i øvre og nedre og vestre Galilea. Mesteparten av Galilea er kupert med høyder og daler. Noen av fjellene i Galilea er mellom 500 og 700 meter høye. Klimaet er mildt og det faller vanligvis godt med regn over området i regntidene. I nord finner vi fjellene Tabor og Meron, områder med kjølig temperatur og god nedbør. Denne nedbøren (900-1200 mm årlig) gir et godt tilsig til Kinneret. I år med lite regn merkes det på vannstanden i sjøen – noe som dessverre er situasjonen i dag. Galilea har en unik fauna og flora og i det nordlige Galilea i Huleh-dalen kommer tusenvis av fugler fra Afrika på vei til Europa for å hvile før de drar videre på sin lange ferd. De som har besøkt Galilea lengter alltid tilbake dit og minnet om Kinneret sitter for alltid fast i sinnet.

Kinneret i historisk sammenheng
Gjennom historien helt fra oldtiden, har det bodd mennesker rundt sjøen. Klima og fruktbarhet og den rike tilgangen på fisk, har tiltrukket seg folk fra forskjellige raser og kulturer. Noen av de eldste funn av bosettinger i Israel er fra områdene rundt Kinneret. Det ble dyrket korn og forskjellige typer vekster i bosettinger langs sjøen og fra disse bosettingene er det funnet hakker og annen redskap. I den tidlige bronsealder finner vi større byer i Galilea. Den såkalte Via Maris eller ”kystveien” gikk langs sjøen. Det finns egyptiske kilder som nevner de varme kildene langs Kinnerets strender og deres velgjørende effekt på kroppen. I Bibelen (GT) ser vi hvordan Israels stammer leiret seg rundt sjøen: På vestsiden bodde Naftali stamme med byene Hammath, Rakkath og Chinneret. På østsiden av sjøen bodde Manasseh mens Gad holdt til ved den nordøstlige kystlinje. I år 732 før Kristus inntok perserkongen Tiglat-Pileser III området og bortførte de 10 stammene til Assyria (Iran). I deres sted kom det fremmede folkeslag som bosatte seg i områdene i Galilea og rundt Galileasjøen. Etter Alexander den Store, falt Galilea under Syria og forble slik til Makkabeerne frigjorde seg fra Antiokus Epifanes tyranni. Hasmoneerne tok kontroll over Judea og jødene styrte seg selv inntil Rom sendte Pompeius for å organisere Østen i år 63 f. Kristus. Det blir for lite spalteplass til å gå i detaljer her. Men vi forstår at Galilea og Kinneret er svært rik på historie – noe israelske utgravninger har bekreftet gang på gang.

Kinneret på Jesu tid
Vi kan ikke la være å nevne beretningene fra Det Nye Testamentet. Jesu virke var svært sterkt knyttet til Kinneret og områdene rundt sjøen. Det var her han kalte sine første disipler. Det var i båten på sjøen han holdt noen av sine store taler. Vi kjenner byene Betsaida, Korasin og Kapernaum, den siste er nevnt som Jesu egen by.
Det var på denne sjøen han vandret mens disiplene strevde med å holde seg flytende. I denne hendelsen er det Peter også går på sjøen – i alle fall noen skritt. Han reiste over sjøen mange ganger, men det er ikke sikkert at alle reisene var like dramatiske som den gang han sov bak i båten på en pute mens stormen raste og båten holdt på å synke. Maria Magdalena var fra Magdala, en av de små byene ved sjøen. Det var på en av sjøens strender at Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen og Peter fikk de tre mest alvorlige spørsmålene: Elsker du meg mer enn disse? Kinneret vil for all tid være knyttet til Bibelens budskap og alle som besøker Israel må selvsagt se sjøen og aller helst også seile på den.

Kinneret i moderne tid
La oss så forlate de historiske kjensgjerninger rundt Genesaretsjøen og gå til det moderne Israel. Kinneret er den viktigste og største kilden til vann for alle borgere i landet.
Det er også en viktig inntektskilde for turistindustrien, for rundt sjøen ligger mange flotte hoteller og kibbutzer med god mat og gode overnattingsmuligheter. Israels naboer i øst, Syria og Jordan er tørre land. Spesielt gjelder dette Syria som er i en ytterst kritisk situasjon når det gjelder vannforsyningen. Før 1967 lå den syriske grensen helt ned til den østlige bredden av Genesaretsjøen. Dette er annerledes nå. Syria kunne nok tenke seg å få tilbake den samme tilgangen til vann som de hadde før 6-dagerskrigen i 1967, men alt dette vet israelerne og verken Golan eller andre deler av Israel vil igjen komme tilbake på syriske hender.

Hvis du reiser til Israel, sørg for å bruke noen dager ved sjøen. Da vil du bli en god del rikere på sterke opplevelser og gode minner.


 

Huledalen – rik på historie

Av Torolf Karlsen

Huleh-dalen er å finne i enden av den store Rift Valley i det nordlige Israel. Enorme krefter formet dalen i en fjern fortid da den store Rift Valley ble formet idet gigantiske krefter skapte denne enorme kløften som strekker seg fra det nordlige Israel til Zambia i Afrika. Fjellet omkring er basalt og er veldig gammelt.

Dalen er 32 km lang og 8 km bred og regnfallet her er 600 mm i året. Elven Jorden renner gjennom dalen og dannet en innsjø som i bibelsk tid ble kalt for Merom-vannet. Sjøen ble dannet da Jordans utløp fra dalen i sør ble holdt tilbake av basaltklipper.
Oppdemming av elvens vann førte til dannelsen av et stort våtmarksområde.

Klimaet i Huleh-dalen er varme somre og kjølige og regnfulle vintre hvor topografien fører til store temperatursvingninger. I løpet av tusener av år har det vært perioder med tørke hvor Merom-vannet har vært tilnærmet uttørket og andre perioder hvor rikelig med regn har ført til oversvømmelser.

Sjøen selv har mange navn, alt beroende på hvem som hadde herredømmet over dalen. I den 14 århundre f. Kristus kalte egypterne sjøen Samchuna. I det første århundre etter Kristus kalte Josefus Flavius sjøen Semechonitis (romersk), på arameisk heter sjøen Hulata eller Ulata. I Talmud heter sjøen Yam Sumchi, araberne kaller sjøen Buheirat el Huleh. Det bibelske navnet er Merom, sellv om dette spesielt refererer til to kilder på den vestlige siden av sjøen.

To tredjedeler av vannet som strømmer inn til sjøen i Huleh-dalen kommer fra elven Jordan som igjen har tre kilder. Disse har sitt utspring fra Hermon-fjellet og er elvene Dan, Hazbani og Banias. Disse tre elvene samler seg på flatlandet i Huleh-dalen og danner Jordan som så flyter gjennom dalen og videre nedover mot den vakre Galilea-sjøen.

Området har siden den gang blitt et av de mest fruktbare områdene i Israel. Jordan har sørget for tilgang på vann og her har det blitt dyrket korn, frukt, grønnsaker og bomull og dalen er berømt for sin flora og fauna. Her finner mange typer trekkfugler sitt hvilested på sin vei mellom Afrika og Europa. Det er talt om lag 131 forskjellige arter av fugler som bruker dalen på sin vei til fjerne himmelstrøk.

Huleh-dalen i gammel tid
Da Josva inntok landet omkring år 1500 f. Kristus måtte han kjempe mot kongen i Hasor og mange andre av de kongene i landet. Slaget sto nettopp ved sjøen i Huleh-dalen:
Alle disse kongene satte hverandre stevne. De kom og slo leir sammen ved Merom-elven for å kjempe mot Israel.

Da sa Herren til Josva: Vær ikke redd dem! For i morgen ved denne tid legger jeg dem alle sammen ihjelslått foran Israel. Du skal skjære over hasene på hestene deres, og vognene skal du brenne opp med ild. Josva og alle hans stridsmenn kom brått over fienden ved Merom-elven (vannet, eng.) og overfalt dem. Og Herren gav dem i Israels hånd. De slo dem og forfulgte dem helt til det store Sidon og til Misrefot-Ma'im og i øst helt til Mispe-dalen. De hogg dem ned og lot ingen bli i live eller slippe unna. Josva 11:5-8

Dalen har vært bebodd av mennesker i uminnelige tider og man finner spor av bosettinger i dalen som går tilbake flere tusen år. Huleh-dalen var et knutepunkt på handelsveien mellom Syria og Middelhavet og varer fra innlandet kom veien gjennom Huleh-dalen. For 4000 år siden, i bronsealderen, ble byene Hazor og Lakish bygget langs denne ruten og Dan stamme bosatte seg i dette området omkring år 1300 f. Kristus: Byen Lakish ble ødelagt og en ny by ved navn Dan ble bygget i stedet. Israel hersket over Huleh-dalen i 400 år, helt til dalen ble inntatt og folket drevet bort av Assyrer-kongen Tiglat Pileser III.

Men det faktum forblir at i Huleh-dalen har det eksistert bosettinger siden gammel tid bortsett fra i tiden mellom det 14. til det 19. århundre. I den hellenistiske perioden i tiden mellom de to paktene og i nytestamentlig tid, under det romerske herreveldet, i den bysantinske tiden og under den arabiske perioden og helt frem til vår egen tid, har mennesker bodd og dyrket jorden i Huleh-dalen. Også i den perioden da det ikke bodde mennesker permanent i dalen kom beduiner med flokkene sine til dalen hvor det var rikelig med gress for dyra.
Bosettingene i tiden mellom 1830 til 40 besto for det meste av rømte slaver og desertører fra den egyptiske hæren. Disse arabere ble omtalt som Ghawarna. De livnærte seg av de resurser som landet gav dem og drev et enkelt jordbruk hvor de introduserte vannbøffelen som husdyr. Men disse ghawarna led forferdelig av malaria og de fleste av barna døde av denne forferdelige sykdommen som kommer fra stikket til malariamyggen.

Huleh-dalen i moderne tid
Den første jødiske bosettingen i Huleh-dalen ble etablert i 1883 under den første jødiske innvandringen. Disse første bosetterne slo seg ned på den vestlige bredden av sjøen. De led også fryktelig av malaria og mange av dem døde før de fikk nyte frukten av landet. Men en ny innvandring i 1939 førte til at en ny flokk av jøder sluttet seg til nybyggerne i Huleh-dalen. Mange av disse var europeiske jøder som ikke hadde noen erfaring med jordbruk. Det ble et hardt liv og malariaen plaget dem og førte til død og lidelse. Men etter hvert ble de flinkere til å beskytte seg mot myggen og et stadig pågående arbeide med drenering av jorda bedret etter hvert situasjonen.

I 1948 var det 12 jødiske og 23 arabiske bosettinger i Huleh-dalen. Da den første frihetskrigen begynte ved staten Israel dannelse i 1948 forlot alle de arabiske bosettingene dalen.

Men dalen var på mange måter et usunt sted. På grunn av all fuktigheten var dalen og spesielt området rundt sjøen befengt med malaria. Mange ble syke og døde og det oppstå et behov for å gjøre noe med stedet. Løsningen syntes å være å drenere sjøren. Selve sjøen var ikke særlig dyp, bare 1.5 til 3 meter på det dypeste. Arbeidet med å drenere sjøen begynte i 1951 og ble fullført i 1958. Det skjedde ved å følge to hovedplaner: Først ble sjøen utløp i elven jorden i den sydlige enden utvidet og gjort dypere. Det andre var å grave to avløpskanaler for vannet som ført til at elven Jordans vannføring i nord gikk utenom sjøen. Dette førte til at Huleh-dalen etter hvert mer tørrlagt.

Men naturvernere og vitenskapsmenn mente var imot prosjektet fordi de mente at våtmarkene var en økologisk perle som måte bli bevart for fremtidige generasjoner. Dette førte til at et lite område på 3,5 km2 med papyrusplanter ble satt til side i den sørvestlige delen av Huleh-dalen og i 1963 ble dette Israels første naturreservat.

Eksperimentet med Huleh-dalen
Dalen er i dag et av Israels mest fruktbare områder med overflod av vann og gir oss et eksempel på hva som kan skje når mennesket griper inn for å tilpasse naturen til det menneskelige behov. Denne prosessen har pågått i Huleh-dalen i nå 150 år. Prosjektet som begynte i 1951 førte til at dalen ble tørrlagt i 1958 blir sett på som et av de virkelig store vellykkede prosjekter foretatt av den Israelske staten. Men ette4rsom tiden har gått har det blitt stadig tydeligere at det ikke var så klokt å gjøre slike dype endringer i naturen. Det viser seg nå at det rike jordsmonnet i dalen langsomt blir forurenset av salt fra grunnen. Dette saltet ble tidligere transportert bort av Jordans vann som rant gjennom dalen. Israel har derfor sett seg nødt til igjen å åpne for en viss gjennomstrømming men problemet er ikke helt løst. Israel ser i dag at en skal være uhyrlig forsiktig med å gjøre store og omfattende inngrep i naturens økosystem selv om det på kort sikt kan være en fordel for mennesker.
Huleh-dalen er verdt et besøk!


 

Beersheba

av Torolf Karlsen

Vi fortsetter her med en ny artikkel som forhåpentlig vil skape ny innsikt i landet Israel. Denne gangen vil vi skrive litt om Beersheba som de fleste har hørt om men få har besøkt.

Så langt man kjenner fra historien og arkeologien har det bodd folk i Beersheba i uminnelige tider. De første som bodde i dette området levde i huler og deres levevei var buskap og enkelt jordbruk. Byen Beersheba kjenner vi først og fremst fra Bibelen og den er fremdeles en levende by etter flere tusen år. Navnet Beersheba betyr ”de syv brønner” eller ”eds-brønnen”. Den første henvisning til byen finner vi i 1. Mos. 21 hvor Abraham gjør en pakt med Abimelek, kongen i Gerar: Derfor kalte de dette sted Be'er-seba*, for der gjorde de begge sin ed. Så gjorde de da en pakt ved Be'er-seba, og Abimelek og Pikol, hans hærfører, brøt opp og vendte tilbake til filisterlandet. vers 31-32.
Det samme gjentar seg for Isak som senere inngår en fornyet pakt med en annen Abimelek (1 Mos 26:23-33).

Beersheba i GT
Simeons stamme fikk ikke landområder men ble tildelt flere byer i Juda deriblant Beersheba:
Det andre loddet kom ut for Simeon, for Simeons barns stamme etter deres ætter. Den arvedel de fikk, lå inne i Judas barns arvedel. Til deres arvedel hørte: Be'er-seba og Seba og Molada. Jos 19:1-2 Senere ble Beersheba innlemmet i Juda slik vi leser i Josva 15:28:
Byene ved den ytterste grensen av Judas barns stamme mot Edoms grense, i sydlandet, var: Kabse'el og Eder og Jagur og Kina og Dimona og Adada og Kedes og Hasor og Jitnan,
Sif og Telem og Bealot og Hasor-Hadatta og Kerijot, Hesron, det er Hasor, Amam og Sema og Molada og Hasur-Gadda og Hesmon og Bet-Pelet og Hasar-Sual og Be'er-seba og Bisjotja, Jos 15:21-28
Beersheba blir betraktet som den sydligste byen i det gamle Israel. Slik var det også under David, Salomon, Hesekia og Josiah. (2 Sam 24:2, 7, 15., 1 Krøn 21:2, 1 Kong 4:25, 2 Krøn 30:5, 2 Kong 23:8) Kong David inntok Beersheba og byen ble innlemmet i Judea. Da Judah ble bortført til Babylon i år 587 f. Kristus forfalt byen. Da jødene vendte tilbake fra Babylon 70 år senere ble Beersheba igjen befolket. Også i landsbyene med tilhørende jordstykker bodde noen av Judas barn: i Kirjat-Arba med tilhørende småbyer, i Dibon med tilhørende småbyer, i Jekabse'el og dets landsbyer, i Jesua, i Molada, i Bet-Pelet, i Hasar-Sual, i Be'er-seba med tilhørende småbyer, Neh 11:25-27
Sanoah, Adullam og deres landsbyer, Lakis med tilhørende jordstykker og Aseka med tilhørende småbyer. De hadde sine bosteder fra Be'er-seba til Hinnoms dal. Neh 11:30

Beliggenhet
Beersheba er inngangsporten til Negev og ligger i dalføret der to vannførende wadis (kløfter) møtes. Dette gjorde Beersheba og området fruktbart spesielt i regntidene. I den tørre tiden skaffet de mange brønnene vann til folk og fe og stedet var et møtepunkt for de mange karavanene som drog gjennom Israel i det gamle testamentets tid. Grunnvannet lå ikke langt nede. Om en kunne grave seg gjennom leirelaget kunne man finne vann nok til store husholdninger. Patriarkenes hovedvei gikk gjennom Beersheba og forbandt viktige byer som Hebron, Betlehem, Betel og Sikem. Beersheba ble en viktig oase for reisende og handelskaravaner som kom fra ørkenområdene lenger syd på vei inn i Israel. Beersheba var også et viktig knutepunkt for handelskaravaner fra Edom og videre til Askalon.

Ben Gurion sikrer Negev for Israel
Allerede 1947-48 ble det debattert hvilke områder Israel skulle få i Palestina. I FN lå det an til en delingsplan ved opprettelsen av staten Israel og Ben Gurion, Israels første statsminister, krevde at jødene måtte få Negev. Det var tilsynelatende bare en ørken uten muligheter for menneskelig bosetting. Men Ben Gurion var visjonær og trodde at Negev kunne temmes, at mennesker kunne bosette seg der og dyrke opp jorden. I dette området lå også Beersheba - denne eldgamle byen med slik en rik bibelsk historie. Lite visste Ben Gurion på den tiden, at under den tørre ørkensanden var det enorme mengder vann og både olje og gass. Mer en 50 år senere skulle dette vise seg å være tilfellet.
Negev er også et såkalt udiskutabelt område hvor Israel fritt kan utvikle seg med nye bosettinger uten å irritere verken stormakter eller arabere. Ben Gurion valgte å bosette seg i Negev i Kibbutz Sde Boker in 1953 Der levde han de siste årene av sitt liv. Han hevdet at Israels fremtid lå i Negev.

Rik på historie
I denne ørkenen var det mennesker mottok åpenbaringer fra Gud. i disse områdene vandret Abraham og mottok levende ord fra Herren. Mye senere finner vi at Elias, en av Israels største profeter, opplever Guds salvelse og utfører store under i sin kamp for å redde Israel fra avgudsdyrkelsen og Baals profeter. I hele perioden etter hjemkomsten fra Babylon og frem til romerriket var Beersheba en levende by. Etter Jerusalems fall i år 70 og i mange år fremover ble Beersheba en frontlinje i romernes kamper mot Nabateerne. I denne tiden var Beersheba ikke stor mer enn en grensepost hvor beduiner vannet sine kameler. Slik fortsatte det også under den bysantinske perioden og helt frem til araberne tok makten over Jerusalem. Da ble Beersheba helt forlatt.
Beersheba ble igjen viktig i det 1900 århundre da tyrkerne i det Ottomanske Imperiet bygde en politistasjon der. Det første til at byen rask utviklet seg. Beersheba ble viktig også i 1. verdenskrig da britene drev tyrkeren ut fra byen den 31. oktober 1917.

Den 1. verdenskrigen og etter
Under 1. verdenskrig var Beersheba den første byen som ble inntatt av britene. Det skjedde den 31. oktober 1917. Under den britiske mandatperioden fortsatte Beersheba å utvikle seg og vokse seg større. I årene like før Israels ble en ny stat, var araberne opptatt med å raide Israelske bosettinger. Dette skjedde i tiden mellom 1936-39 og Beersheba var et senter for disse forferdelige gjerninger hvor arabiske terrorister angrep sivile bosettinger og drepte mange uskyldige jøder. Araberstatene forkastet delingsplanen vedtatt av FN i 1948 og samlet sine hærer til krig mot Israel i den hensikt å utslette jødene. Den egyptiske hæren satt opp sitt hovedkvarter i Beersheba men ble drevet derfra av den israelske hæren den 21. oktober 1948 i ”Operasjon Moshe” Siden har Beersheba fortsatt som en Israels by. Etter krigen kom israelske bosettere, for det meste nye emigranter, til Beersheba for å etablere et nytt samfunn der.

Beersheba i dag
Beersheba er den største byen i Negev og er den syvende største byen i landet med 186.000 innbyggere. I Beersheba finner vi distriktsadministrasjonen for syd- Israel. Her ligger i dag Ben Gurions Negev-Universitet og Soroka Medical Center. En stor del av befolkingen i Beersheba er jøder som har emigrert fra arabiske land etter 1948 og har siden 1990 opplevd en betydelig tilvekst av jøder fra Etiopia og tidligere Sovjet Unionen.
Negev med Beersheba er omtrent helt ukjent for de fleste reisende. Med sine bortgjemte dalfører, store landarealer og spesielle natur ligger fremdeles utenfor turisters reiseruter. Beersheba er en utfordring for dem som søker spenning i nye opplevelser av Israels land.

Juda bortført til Babylon 586 f. Kristus



 

Dødehavet - et helt spesielt sted

Det finns knapp et sted på jorden som er så spesielt som Dødehavet. Historien om Dødehavet og de mange hendelser som knytter seg til dette innlandshavet er lang og mangfoldig. Dødehavet fikk sitt navn fordi en trodde at intet liv kunne overleve i det salte vannet. Man har likevel funnet en type algevekst i vannet den grønne Dunaliella og en del bakterier. Men ellers er Dødehavet fritt for levende vesener.

Jordens laveste punkt
Dødehavet har sunket under havnivået og ligger i dag 417 meter under havets overflate mens dødehavets bunn ligger på 433 meter. Lengden er 77 km og strekker seg fra Moabs fjell i nord til Judas høyland. Grenselinjen mellom Israel og Jordan går gjennom Dødehavet. Det er fire elver som bringer vann til Dødehavet men likevel fordamper vannet rask i den intense varmen i dalen hvor temperaturen kan stige til 45 gr. C på sommeren. Det regner sjeldent i disse områdene og ikke mer enn 5 cm i året. Alt vann som renner inn i sjøen forblir der og fordamper. Dødehavet har ikke noe utløp.

Geografiske fakta
Forskerne sier at for ca. 1 million år siden opplevde denne del av verden et enormt jordskjelv som skapte forkastningen som vi kaller Rift Valley som strekker seg 6000 km fra Syria via Eritrea til Mosambik. Rift Valley er så stor at man kan se den fra månen. På slettelandet syd for sjøen lå de bibelske byene Sodoma og Gomorra. Disse to byene er kjent for ugudelighet og umoralsk forfall og ble gjenstand for Guds straffedom. Restene av de forkullede byene kan fremdeles sees i den sydlige enden av Dødehavet. Jeg anbefaler dette nettstedet for mer informasjon: www.sodoma.net

Dødehavets rikdommer
Dødehavet inneholder ufattelige rikdommer. Her finns konsentrerte forekomster av livsviktige mineraler for mennesker over hele verden: salt, pottaske, magnesium, kalsium klorider, bromid, m.m. Saltinnholdet i Dødehavet er på 33 %. Til sammenligning er saltinnholdet i Middelhavet på 3 %. Israel eksporterer store mengder av Dødehavets mineraler til mange land, noe som gir store eksportinntekter. Kanskje profeten Jesaia tenker på dette når hans sier: ”Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide sig; for havets rikdom skal vende sig til deg, folkenes gods skal komme til deg”. Isa 60:5 Det faktum at Dødehavet ligger så lavt gjør at luften er spesielt ren og fri for urenheter. De ultrafiolette stålene fra solen, når ikke ned til Dødehavet mens vannet og mudderet inneholder mineraler som virker helbredende for kroppen. På grunn av varmen og den høye fordampningen av vannet i sjøen, er oksygeninnholdet i luften 10 % høyere enn andre steder. Lufttrykket er også høyere på grunn av sjøens lave plassering. Disse to faktorene er svært gunstige for både planter og vekster og for menneskets helse. Mengder av mennesker med forskjellige typer hudplager, og spesielt psoriasispasienter, valfarter til Dødehavet for å smøre inn kroppen med gjørme fra bunnen av sjøen.

Problemer for Dødehavet
Vannet i Dødehavet fordamper fortere enn det tilføres nytt. Vannlinjen har sunket betraktelig i løpet av de siste årene og store områder som før lå under vann, er nå tørre strandsoner. I 1930-årene var tilførsel av vann like stort som fordampningen. Men etter hvert som man i stadig større grad brukte vannet fra elvene, og spesielt fra elven Jordan til jordbruksformål, minket vannstanden. I realiteten består Dødehavet av to bassenger. Det ene bassenger er i den nordlige enden og er dypere en det andre i syd. Mellom disse to bassengene var det i tidligere tider en landtunge som ble kalt El Lisan (arabisk for ”tungen”). Over denne kunne man vade fra den østre til vestre delen av havet. I dag er det sydlige bassenget helt tørt, noe som forteller om den dramatiske utviklingen som har funnet sted. Det er likevel ingen fare for at vannet vil totalt fordampe, i alle fall ikke på lang tid fremover.

Løsninger på Dødehavets problemer
Israel er klar over disse presserende problemer og som vanlig har kompetente folk for lengst kommet opp med ideer til hvordan problemene kan løses. En ide er å forbinde Dødehavet med Middelhavet ved å lage en kanal gjennom fjellmassene og så lede sjøvannet inn i bassenget. Fordi vannet i middelhavet ligger ca. 417 meter over Dødehavet, ville det ikke være behov for pumper av noe slag bare man sørget for naturlig helling på kanalen. Denne tanken oppsto allerede i begynnelsen av den 19 århundre.
Den andre ideen er å legge en kanal fra Akababukten ved Rødehavet hvor du også finner feriebyen Eilat. Topografien vil sterkt favorisere denne planen for Akaba ligger også 417 meter høyere enn Dødehavet og i et slikt terreng med en stadig nedoverbakke, ville kostnadene være overkommelige. På samme tid vil man anlegge et avsaltningsanlegg et eller annet sted på ruten, noe som vil gi rikelig med ferskvann til både dyr og mennesker og gi vann til store jordbruksarealer i Negev. Ideen ble konkretisert allerede i 1977. Både Jordan og Israel har begge store interesser i området og siden det eksisterer en fred mellom landene, skulle det være mulig å utvikle slike prosjekter i samarbeid, noe som vil redusere kostnadene. Foreløpige beregninger er på USD 5 milliarder hvilket inkluderer infrastruktur men uten avsaltningsanleggene. Tidsaspektet er 10 år for ferdigstillelse før en kan begynne å nyte godt av kanalen.

Dødehavet og byene i Bibelen
Bibelen nevner tidlig Dødehavet. Første gang i 1. Mos. 14:3: Alle disse slo seg sammen og dro til Siddim-dalen, der Salthavet nå er”. De fem kongene slo seg sammen mot Bera, kongen i Sodoma. Allerede på den tiden var det byer i Jordandalen som var rik på vegetasjon, som Herren hage (1. Mos 13:10). To av dem var store byer, Sodoma og Gomorra. Navnet ”dødehavet” er ikke å finne i Bibelen. Uttrykk som brukes er ”Salthavet” og ”Ødemarks-havet”. Den første historien om Dødehavet finner vi altså på Abrahams tid (ca. 2000 f. Kristus) På denne tiden bodde kanaaneiske grupperinger der som alle var henfallen til avgudsdyrkelse.

Guds straffedom falt tungt på byene Sodoma og Gomorra. Ild og svovel falt ned fra himmelen og ødela byene. De sank hverken ned i jorden eller i sjøen men er bevart for enhver som vil se dem den dag i dag. Etter denne katastrofen ser det ut til at dalen ble ufruktbar. De fruktbare markene ble forvandlet til sand og mennesker flyttet fra området.